Tvillingene Mina og Mille har satt dype spor i oss alle. Dessverre døde de mens de var under barnevernets omsorg. Jeg har tenkt: det kunne vært min datter.
Jeg er far, og min datter har krysset veier med tvillingene på grunn av en lignende historie. Nå vil jeg ikke lenger tie stille. Jeg må dele hvor liten jeg har følt meg i møte med et barnevernsystem som mener de har rett uansett om de tar feil. Jeg må også fortelle hvor redd jeg har vært når jeg har løpt rundt i Oslos gater for å prøve å finne datteren min, som har rømt fra institusjon.
Historien vår begynte med diagnosen anoreksi, en alvorlig spiseforstyrrelse. Sykdommen tok gradvis over livet, og jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger vi har vært inn og ut av sykehuset. Barnevernet ble involvert. De ønsket å hjelpe oss, men jeg svarte at dette er mitt barn, at vi får god hjelp fra BUPP, og at ting begynte å gå bedre. Men veien fra en spiseforstyrrelse til selvskading og rusmisbruk er skremmende kort. Jeg var på vakt døgnet rundt.
Barnevernet tok over omsorgen for mitt barn, og hun ble flyttet til en institusjon. Jeg følte meg maktesløs.
På barnevernsinstitusjonen møtte min datter en av tvillingene. Det ble en hverdag preget av rømming, rusmisbruk og selvskading. Er det virkelig slik det skal gå når du overlater barnet ditt til barnevernets omsorg? Og hvordan kan vi forsvare å sende unge mennesker til institusjoner når vi vet at de ikke får den helsehjelpen de trenger? Det er bra at flere barnevernsutvalg nå gransker og skal levere rapporter om barnevernet. Men for oss som står midt oppi det, gir det ingen trøst å vite at det kanskje blir bedre i fremtiden.
I august i fjor, mens datteren min var på institusjon, ble hun innlagt på A-hus etter en overdose av ulovlige rusmidler. Jeg sendte oppdateringer til saksbehandleren i barnevernet gjennom hele helgen uten å få svar. Da jeg endelig fikk kontakt med henne på mandag, spurte jeg hvordan helgen hennes hadde vært. Hun svarte: «Ikke som din, jeg beklager». Da sa jeg: «Unnskyld hjelper ikke meg hvis datteren min kommer hjem i en kiste.»
Jeg fikk kalt inn saksbehandler og to ledere til et akuttmøte etter helgen, men jeg følte at jeg snakket til døve ører. Jeg sa til dem: «Dere i barnevernstjenesten sitter og ser på – og dere har dyttet min datter utfor stupet, mens dere har bundet mine hender. Jeg må stå og se på at min datter blir ødelagt. Jeg spurte også om de hadde latt sine egne barn løpe rundt på Oslo S om kvelden. Den ene saksbehandleren svarte at ingen av oss hadde gjort det.
Så hvorfor synes dere det er greit at min datter kan gjøre det? Ta ansvar og slutt å gjemme dere bak paragrafer.»
Driter i meg – redd datteren min. Få henne hjem. BUPP kan hjelpe oss.» Men igjen snakket jeg til døve ører. De så den destruktive utviklingen til min datter, men valgte heller å flytte henne til en ny institusjon.
Etter fire måneder på institusjon innså barnevernet at ting gikk i feil retning for datteren min. I oktober ble hun sendt hjem igjen til meg.
Jeg fikk min datter tilbake, men hun var utmattet både fysisk og psykisk. Igjen fikk vi god hjelp fra BUPP. Nå har hun vært hjemme i seks måneder. Hun har ikke brukt rusmidler, har ikke rømt, har ikke selvskadet seg, og hun har ikke utagert.
Jeg er dypt takknemlig for at datteren min kom hjem igjen. Dessverre er ikke alle like heldige. Det har vært harde kamper, men jeg har nektet å gi opp.
Jeg har klaget på barnevernet og institusjonene datteren min var på til Statsforvalteren. Håpet er at systemet kan lære av feilene som ble gjort i vår sak.
Jeg unner ingen foreldre og barn å måtte oppleve det vi har gått gjennom. Alt jeg har lært i denne prosessen, vil jeg nå bruke for å hjelpe andre i lignende situasjoner.
Jeg har startet en forening: “Én Kjærlighet – Ett Hjerte – Ett Mål”. Målet med denne foreningen er å sørge for at foreldre og barn blir hørt. Dette handler om fremtidens voksne. Dette handler om det mest dyrebare vi har: våre barn. Vi må sikre at systemene som har så stor makt, lærer av sine feil og forstår at de har mer kunnskap om hva som fungerer når de overtar omsorgen.
Våre erfaringer er viktige for å gjøre barnevernet bedre. Sammen skal vi skape en bedre fremtid for oss som står midt oppi det nå, og for de som kommer etter oss.
Zartasht I. Khawaja
